I dag tok jeg fatt i meg selv og gjorde noe jeg hadde tenkt på lenge: Å sykle til skolen. Nei, det var ikke nyttårsforsettet, men likevel et mål. Jeg blir jo pratet høl i hodet hver dag om hvor bra det skal være. Man sparer miljøet ved å ikke kjøre, og jeg får effektiv trening i stedet for å sitte på bussen på den 25 minutter lange turen. Våren er kommet, så nå er det ingen unnskyldning lenger.
Men det er ikke ”bare bare” å skulle sykle til Bergen sentrum. Sykkelturen, som egentlig skulle skje først i går, ble utsatt. For først måtte kjedet avfettes og fettes igjen. Dekkene måtte pumpes, girene og bremsene sjekkes, og plingeklokke og lykt måtte festes. En hel vinter i hi tærer på den ett år gamle sykkelen.
Så i dag kom dagen. Tjue minutter forsinket tråkket jeg mot byen. Da jeg kom til sykkelstien oppdaget jeg tre tydelig vante syklister i blått, oransje og gult. Du vet hvem jeg snakker om: De på de syltynne syklene som du eroverrasket over at holder, trekk over hjelmen, sykkelhansker, tights, ogsykkelbag. Truende kjente jeg øynene deres i nakken og følte dem like bak meg. Jeg var for treig. Ikke tråkket jeg på pedalene i nedoverbakke og jeg var usikker når jeg skulle stoppe på rødt lys. Til tider syklet jeg rett ved siden av motorveien og tankene mine vandret til de forurensede gatene i Beijing. Med motvind i nedoverbakke, masse biler to meter bortenfor og sand på gaten måtte jeg myse med øynene og for all del ikke puste gjennom munnen.
Det ble en brå start på dagen, og det er bare å ta seg sammen for tur nummer to. Man må bli vant, Bergens gater er ikke trygge mellom syv og åtte om morgenen.
